Mot meg kommer fremtiden...
Små ting gir stor glede og er det motsatte av når små ting blir store. Det er et valg.
Den gode følelsen av å våkne til lys og sol, en dampende, duftende 'kaffebøtte' og så møte dagen i et yrende folkeliv iført et nyvasket smil.
Tar meg i å reflektere over samfunnets alle deltakere.
Vi (og jeg er med) er jobbfolket på vei til arbeid – for å produsere, levere, skape resultater, yte service, undervise, holde orden, utvikle, vedlikeholde, bygge, redde liv. Delta.
Den plutselige gleden av å kjenne på fellesskap, samhørighet, være med å bidra, gjøre en forskjell og sørge for at hjulene går rundt. Å sette pris på en ståplass på t-banen blant likesinnede – et blikk, et skjevt smil, en kort samtale, et nikk, et hei – og mest bøyde nakker ned i såkalt ‘egen tid’ på mobba. Bonus er en kjapp klem fra en nabo.
Den samme tiggeren ved banen, og den samme =Oslo på holdeplassen i sentrum. De er også med i morgenrushet. Tidlig på plass uansett vær. Jeg pleier å smile og hilse, men verken har eller er spesielt glad i å gi penger. Men smile kan vi, se, være, vise, tilkjenngi. Være en deltaker. Si ‘hei’ – koster lite og kan bety mye.
Og - mot meg kommer fremtiden. En strøm av ungdommer, på vei til både ungdoms- og videregående skoler som ligger nære der jeg bor. De ramler ut av t-banen. De flagrer med det lange håret eller kaster på den kule luggen. Noen få i lange gevanter og hodeplagg. Går på lange rekker.
Fremtiden i alle disse unike men samtidig så like ungdommene.
Muligheter, prestasjon og samhandling. En litt ‘uniformert’ gruppe der det ser ut som om alle vet hva som gjelder. Bakfra ser alle nesten like ut; føtter i samme type flate sko med bare ankler, trange stretch jeans i nyanser av blått, parkaser og langt hår i midtskill for jentene, og gjerne litt halvlang sveis hos gutta.
I øynene til 'morra-trynene' er det heldigvis forventning , liv, prat, deling, samtaler. De fniser ikke, ler litt, lytter til musikk på kule øretelefoner kanskje, dulter vennskapelig til hverandre bak lure smil, eller har allerede fått det travle, alvorlige preget i de unge, glatte ansiktene på raske ben. Bruddstykker av samtaler, en fortrolig kommentar, engstelse for prøven om 15 min. eller neste level på spillet de er i, eller gleden over fotballkampen de skal se eller spille. Og «…SA han det?...også bare…og jeg bare…sånn GJØR du ikke mot vennen min, assa…»
Og usikkerhet. Syns jeg? Ser HAN meg? Liker HUN meg? Hva skal jeg bli, hva vil og kan jeg gjøre, hvem skal jeg lytte til, høre på, få råd fra, vise sårbarheten min til? Skal jeg våge å følge hjertet mitt? Følge indre motivasjon og engasjement og pasjon? Har jeg styrke til å stå i det og stå imot? Følge strømmen, rådene, hjertet – eller finne et hvileskjær, et moratorium, reise, oppleve, lære på en annen måte, observere, ta inn nytt, være åpen, se verden, ulikhet – noe annet? Vi henger alle i en tynn, tynn tråd...
Mot meg kommer fremtiden
De ramler ut av t-banen…